Merkevaren som setter premissene
Herskeren, med sin autoritet, kan i flere bransjer være markedslederne. De som setter premissene for resten av bransjen. I flere år har Mercedes vært markedslederen, eller i hvert fall en av de i bilindistruen som setter premissene for hvordan biler skal være. Til tross for at skillene mellom de beste og de nest beste bilene har blitt visket ut de siste årene, så står fremdeles Mercedes stått støtt i sitt slagord – das beste oder nichts, eller det beste eller ingenting, på godt norsk. Noe herskeren ville sagt? Ja.
Herskermerkevarer er ofte valget for folk, om man ønsker å vise at man har lykkes. Og i klokkeindustrien finnes det vel få andre merkevarer som stråler mer suksess enn Rolex. Om du har en ekstra stor pengebinge, får jeg neppe god odds på at du har et AmEx-kort i lommeboka.
Men disse merkevarene er nødt til å vokte seg for å ikke bli en parodi av seg selv. For de kan bikke over og miste sin identitet ganske raskt om markedet snur ryggen til dem.
Vi kan anta at Nordmenn ikke er så glad i herskermerkevarer på grunn av vår folkelige tilnærming til relasjoner, og en tanke om at alle er like mye verdt. Eller?
Hva med norske hersker-merkevarer?
En norsk merkevare som for mange fremstår som Herskeren er SAS. Flyselskapet har over flere år bygget merkevare rundt eget bonusprogram, og det går sport i å snakke om platinumkortet. Ironisk nok i samarbeid med en annen herskermerkevare – AmEx.
Tidligere har SAS hatt en tanke om at det er en god idé å kjøpe konkurrerende flyselskaper. Oppkjøpet av Braathens i 2001 var en nøkkel for å få befestet flyselskapets posisjon som landets nummer én. Jeg tviler derimot på at nordmenn vier seg til SAS på grunn av deres autoritet. Beviset av det kan ligge i at området med mest ledige seter ofte er helt fremst i SAS PLUS seksjonen av flyet. Vi kan si at vi nordmenn ofte setter pris fremfor prestisje.
Vi kan anta at TV2, med sin posisjon, er en av de store norske merkevarene som kan ha egenskaper som ligger tett på herskeren. Det er nok spesielt synlig gjennom utviklingen av gode tech-plattformer og streamingmuligheter, sammenlignet med andre norske aktører. De har på mange måter satt premissene for hvordan å drive en TV-kanal, og har vært godt befestet i mange år ved å blant annet satse på på norsk- og internasjonal sport.
Men mistet de noe av sin autoritet da Viaplay stakk av med TV-rettighetene til Premier League?
Et spørsmål til ettertanke – Er det faktisk rom for tydelige norske herskermerkevarer?
